Min egen bordtennishistorie

Mine beste bordtennisminner

Mine verste bordtennisminner

"Månedens fyr"

Trenings- og konkurransetips

Er bordtennis en døende sport?

Klikk på pianoet så får du musikk mens du leser! (MIDI-versjonen av den sangen diverse bordtennisfolk framførte på SeinSveip!)

Vinteren 1971 tok jeg på meg jobben å passe på noen unger som spilte bortennis i filmsalen på Karlsrud skole. Jeg syntes det var artig, og siden jeg fort oppdaget at jeg var for gammel til å bli noen spiller selv, meldte jeg meg på trenerkurs.
Deretter gikk alt utrolig fort, på et bunk oppdaget jeg at jeg var:
- hovedtrener og styremedlem i Fokus BTK.
- styremedlem i Oslo Bordtenniskrets.
- styremedlem i Norges Bordtennisforbund.
- landslagstrener med ansvar for de yngre.
Ja, jeg må innrømme at jeg ble helt hekta, og fant snart ut at jeg hadde mye å gjøre om jeg ville at Fokus og sporten skulle bli til noe mer enn "ping-pong".
Jeg tok lederkurs, og reiste over til Sverige for å se hva de hadde gjort der. Store øyne: Her var bordtennis en stor sport! Stevner med hundrevis av spillere som alle hadde klubbdrakter. Det var telleapparater på alle bordene, og spillet som ble prestert var imponerende!
Nei, vi måtte ut av filmsalen på Karlsrud! Vi måtte gi spillerne et bedre konkurransetilbud, vi måtte ta sporten på alvor - og vi måtte lære å spille mye bedre!

En dag dukket det opp en liten jente i filmsalen. Hadde nok spilt litt hjemme, men var kalvbeint og ute av stand til å røre seg ved bordet. - Vel, jeg får gi henne litt ekstra trening så kan vi jo stille pikelag i NM, tenkte jeg og dro på skuldrene. Det ble mer enn litt ekstra trening. Og fastlimte føtter klarte vi å få rørt på ved å bli enige om at hun ikke skulle gnikke en eneste ball på et helt år!
Selvsagt snakker vi om Tone Folkeson. Ikke det helt store talentet, men hun er helt klart den mest seriøse spilleren jeg har trent.
"Hva skal jeg gjøre nå, Terje, for å bli enda bedre?", spurte hun etter å ha blitt Norgesmester i senior som 14-åring. "Liker du å stå opp tidlig?", spurte jeg. "Åneiiii!!", hylte Tone, for hun forsto at det dreide seg om å ta løpetreninga før skolen. Ja, det mentale er viktig, og da vi fikk Willy Railo til å lære oss mental trening i forskjellige former, var Tone like iherdig her som på treninga bak bordet og runt Østensjø- vannet. Selvsagt var ikke alt bare roser hele veien, som du kan lese om et annet sted, men Tone utviklet seg til å bli den beste norske spilleren ved siden av Pål Guttormsen.
Lange treningskvelder, turer til bordtennisgymas i Sverige, laglederjobber i Norge og internasjonalt, gjorde at Tone ble nærmest som en søster å regne. Og selvsagt var det beinhardt å få telegram om hun hadde falt fra, dagen etter at jeg hadde fått brev fra Tyskland hvor hun fortalte at livet både ved og utenom bordet lekte som aldri før.

65 gull i Norgesmesterskap og to medaljer i Nordisk som lagleder, Norges første bordtennishall, Norges beste spillere noensinne.
All grunn til å lene seg tilbake, slå seg på brystet og sole seg i suksessen?
Vel, når man har oppnådd alle mål man har satt seg, så må nye mål settes og nye planer legges om man ikke skal stå stille eller gå tilbake. Klubben var ikke enig. Så etter å ha løpt rundt i høstregnet hele natten for ikke å få hjertestans tok jeg beslutningen om å si takk for meg (Se "Månedens Fyr").
Bittert, trist, men slik er livet. Jeg ville gjøre bordtennis til en stor sport i Norge, ville få nok spillere i systematisk trening og nok tøffe konkurranser til å kunne heve hele nivået på norsk bordtennis. Få enda mer av sporten inn i aviser og TV, slik at spillere som satset 100 prosent kunne få nødvendig motivasjon. Det skulle ikke være slik at det var mer gjevt å spille fotball i syvende divisjon enn å være på landslaget i bordtennis! - Da må det settes nye mål hele tiden.
Så - takk og farvel til Fokus. Og tilslutt ut på havet i en 22-fots seilbåt!

Da jeg la ut på de syv hav var jeg sikker på at jeg hadde trent noen i bordtennis for siste gang. Feil. Coco Loco ble ødelagt og under noen få måneders Norgesopphold i 1987 hoppet jeg inn for å hjelpe Fokus å beholde plassen i førstedivisjon. Tilbake til sydhavet ble jeg gift og bosatt på en koralløy i Polynesia. I 1990 dro vi fra vår øy for å prøve lykken i Australia, og jobben som ventet var som halvdagstrener for en klubb i Brisbane. Trodde jeg. Ved ankomst fikk jeg vite at jeg isteden skulle være State Director of Coaching for Queensland, som hadde mer enn fire tusen spillere med lisens. Heltidsansatt til samme lønn, og i tillegg skulle jeg hjelpe den klubben som hadde kontaktet meg.
Vel, å bygge opp en klubb hadde jeg jo erfaring i, og snart trente jeg en gjeng spillere som ikke kom inn på førstelagene i Brisbanes store klubber, pluss endel smågutter og jenter. Jeg startet en rekrutteringskampanje med shoppingsenter- aktiviteter, faste innslag på lokalradioen, annonser og tusenvis av brosjyrer. Avholdt kurs for skolelærere, holdt treningssamlinger og arrangerte Australias første rene kadett-turnering (15 og 13-års klasser).
Den store styrkeprøven kom da herrelaget skulle møte Brisbane TTA i State League. Den klubben hadde 24 bord i en enorm hall, pluss alle de seks best rankede spillerne i Queensland.
Vi slo dem 6-0.
Vi trivdes forsåvidt i Australia, men selvsagt hadde jeg blitt bondefanget og puttet midlertidig i en stilling for å få penger fra regjeringen. Vi reiste tilbake til vår øy.

Orkanene dukket opp i vårt paradis, og vi var på flyttefot igjen. Fiji var nærmeste rike med høyere terreng og et bedre hjelpeapparat - og en god del bedre klima enn Norge. Jeg tenkte å leve av å skrive, men myndighetene sa nei. Så for å få oppholdstillatelse ble det å ty til bordtennis igjen.
Jeg hadde trent landslagene i et par uker for tre år siden, mens vi ventet på å få oppholdstillatelse i Australia. Siden de deretter gjorde den beste innsatsen noensinne i South Pacific Games, var de glad for å ha oss tilbake. Spillerne hadde ikke rørt på racketen siden dengang, og de fleste lederne hadde flyktet fra Fiji etter militærkupp i 1987. Så en gedigen markedsføringskampanje måtte til. Det hjelp, iløpet av noen måneder var vi på TVÆn seks ganger, i avisene daglig og hadde radioreportere tilstede i hallen på de lagseriene og stevnene jeg fikk igang!
Spillerne kom tilbake, og de fem beste var sånn passe. En av kinesisk avstamning hadde trent i Kina i flere måneder, mens en professor fra India hadde vært delstatsmester der. Problemet var at plutselig startet de yngre å slå professoren, og for å beholde statusen og plassen på landslaget gjorde han seg selv til formann i forbundet. Ga meg tilbud om lønn av de pengene jeg hadde skaffet fra olympiske midler, men selvsagt for lite til at man kunne leve av det. Kontrakt- forslaget sa at andre aktiviteter for å skaffe penger skulle jeg ikke bedrive.
Han hadde forlengst kontaktet immigrasjonsmyndighetene da vi måtte takke nei.

Jeg har etter hvert lært at det ikke er noe som heter "for alltid", men hittil har jeg klart å holde meg unna bordtennis. Henvendelser har kommet fra flere klubber, men så lenge ingen syntes å gjøre noe for å ta tak i sportens lave status er det best å ikke bli involvert. Med et så lite miljø og så mange rare holdninger som en negativt ladet status fører med seg, så er det så lett for at personlige interesser kommer foran de sportslige.
Det kunne nok vært artig å trene noen, jeg har utviklet treningsmetoder som har gitt utrolige resultater, men så alvorlig som jeg tar sporten så vil en trenerjobb føre med seg mer enn to timer i hallen en gang i uka..
Og flere kniver i ryggen orker jeg dessuten ikke.

En trist historie vi kan lære noe av:
DAG BURDE BLITT DEN STØRSTE ETTER PÅL GUTTORMSEN.

Da Dag Vavik kom til Fokus som 10-åring hadde hans spilt litt hjemme, og han bare gnikket og kuttet. Tenk noe så uvanlig som en spiller som var defensiv fra starten av!
Vel, jeg lærte Dag å plassere ballene helt ut på kanten av bordet og gå inn med en smash såsnart motstanderen var uforsiktig. En rask loop med kort armbevegelse som sendte ballen sideskrudd ut mot nettrota på siden av bordet kom også naturlig, og med trening fikk Dag også brukbare server. Jeg riktig storkoste meg, for nå hadde jeg et helt nytt konsept: En spiller som la seg på deffen når motstander servet, som gikk direkte i angrep på egne server (i tillegg til å sette inn knallharde smasher etter å ha tvunget motstander til å gjøre feil)!
Det fungerte bra, Dag startet å drive både norske og svenske guttespillere til vannvidd. Men Dag syntes etterhvert at det ikke var så gøy å være deff, han så at alle de andre på hans alder spilte angrepsspill og ville gjøre det samme. Kjempesynd å måtte gå ifra et konsept som hadde vært veldig spennende både nasjonalt og internasjonalt (og som koreanere og kinesere kom med mange år seinere!), men det nytter ikke å tvinge noen til noe de ikke vil.
Fra deff til bh-klink.
Så Dag ble knalloffensiv, og i tillegg til forehandsmashen lærte han også å klinke til med backhand. Og det gikk jo bra med Dag, bedre enn de fleste vel er klar over. I Sverige klarte han seg alltid i sin aldersklasse til han møtte de som var høyt seedet. På guttelandslaget gjorde han en innsats som bare Pål Guttormsen kan vise til, da han i EM for yngre vant de fleste av sine matcher i lagkampene og kom til runden før kvarten i single etter å ha slått en av favorittene (der møtte Dag en feelingspiller som passet minst av alle, hadde han slått jugoslaven hadde Dag havnet på pallen!). Et hakk videre kom Dag etter det kinesiske landslagets besøk i Oslo. Jeg ba han titte etter hvor raskt de var tilbake med racketen etter slaget, og etter å konstatert at de var lynraskt tilbake til utgangsposisjon gikk Dag bevisst inn for gjøre det samme. Dags nest siste år som junior var nok Dag beste, selv om han vant tre titler i junior-NM året etter (1979). Dag ble Oslomester og Østlandsmester i senior, og tapte knepent for John Grahl Madsen i kvarten i senior-NM (Dag kunne ha slått Grahl om han hadde gnikket til den kjevhendte bergenseren blotta seg, men Dag ristet på hodet over XL-1-kruset, og sa han ville spille sitt eget spill), og tapte svært få kamper hele 78-sesongen.
Deretter kom knekken.
Dag hadde trent knallhardt og målrettet hele sesongen, og etter junior-NM hadde vi selvsagt lagt inn en pause. Forbundet sa nei. Om Dag ville være med på laget til junior-NM hadde han bare å pelle seg til Bergen på treningssamling og kvalikkmatcher. Dag kom tilbake sliten og totalt uinspirert. Gnisten var borte, lysten var borte. Vel, Dag klarte altså å hale iland tre juniorgull året etter og kom med på landslagssamlingene for senior, men han var en helt annen person bak bordet. Han klarte bare ikke å konsentrere seg på treninga lenger, og matchspillet var tregt og usikkert. Jeg syntes så utrolig synd på gutten, og etter å ha tenkt meg om i det lange og brede fant jeg ut at jeg ikke hadde noe valg. Det ville være trist å miste Dag som bordtennisspiller, men det var viktigere at han ikke mistet sine menneskelige kvaliteter! Så jeg skrev jeg et langt brev til Dag som konkluderte med at enten måtte vi gjøre et siste alvorlig forsøk på å finne tilbake hans gamle jeg, eller så måtte han vurdere om det ikke fantes andre ting i livet som var viktigere enn bordtennis. Dag prøvde selvsagt å komme tilbake, men det gikk ikke. Dag var tapt for norsk toppbordtennis.
Hva kan vi lære av dette?
Kanskje følgende: Selv om et menneske er aldri så glad i sporten sin - aldri så talentfull, våken og innsatsvillig, så trenger kroppen og hjernen en pause fra hardkjøret av og til. Og at man er avhengig av at idrettsapparatet, på leder og trenerplan, er klar over dette, og selvsagt ellers fungerer på en profesjonell måte!
Til slutt:
Hvem var det den svenske lagverdensmesteren Erik Lind spurte Olav Haraldseid etter for ikke så lenge siden? Jo, nettopp Dag Vavik!

DEL 1. Gå igjennom din situasjon.

En som driver med sport (eller andre ting for den sak skyld) bør med javne mellomrom sette seg ned å tenke over hva man egentlig driver med:

- Hvorfor holder du egentlig på med bordtennis?
- Hva vil du med sporten din?
- Hvilke mål har du satt deg, på kort og lang sikt?
- Hvilke andre ting er du opptatt av ved siden av bordtennis?
- Hva har du lyst til å prioritere, og hva bør du prioritere?
- Hva med ditt nærmiljø, får du støtte fra venner, foreldre, skole eller arbeidsgiver?
- Hva gir du tilbake til nærmiljøet, kan du vente deg støtte?
- Hva slag støtte får du fra trener, klubb, krets og forbund?
- Hvordan fungerer du i idrettsmiljøet?
- Hvor mye og hvor godt trener og konkurrerer dine konkurrenter?
- Hvor mye og hvor godt trener og konkurrerer du?
- Har du hittil oppnådd det du hadde håpet; hvorfor/hvorfor ikke?

Dette er noen av de spørsmål du burde prøve å besvare, selv om du har gjort det tidligere. Når du har besvart alle (sett det ned på et stykke papir!) kan du gå tilbake og se på dine målsettinger. Er de realistiske? Må du forandre dine mål, eller kan du forandre på forutsetningene?
Neste gang skal vi se nærmere på din treningssituasjon, så kom tilbake til mine hjemmesider om ikke så alt for lenge!

DEL 2. Hvordan bør du trene?

Kommer siden!